Forflytningen opp

Det er på tide med en forflytning. Ikke nødvendigvis til høyere sfærer, men det kan jo ses på som det også. En etasje eller to opp blir det hvertfall. Det kommer an på hvor stort hus du har. Dette er kun en liten advarsel. Ikke nødvendigvis så streng. Se heller på det som en liten OBSOBS, eller kanskje en NB. For neste gang du er her, vil dette innlegget fremdeles stå her. Det vil være det siste. Litt vemodig er det jo, men det er en grunn. Det finnes alltid en grunn. For grunn. Men hei! Lys opp litt. Det jeg prøver å si er at det ikke er en ETC. Det er mer en OSV. Eller en M.M. For jeg fortsetter. Javisst! Men jeg fortsetter her. Det er på tide å flytte opp til loftet (Det er ikke helt ferdigbygget enda, men det kommer seg).

det kritiske Blikket

Nå burde jeg egentlig ha jobbet med et innlegg jeg skal ha på skolen. Det handler om å se på en anmeldelse med argusøyne, eller med et kritiskBlikk som det heter i min (forhåpentligvis) kommende bransje. Jeg veit ikke hva som er verst. At det må være med et kritisk blikk siden jeg er så veldig veldig lite kritisk, men tvert i mot lett påvirkelig og åpent for alt. Eller at objektet for analysen er anmeldelse. Jeg tror kanskje det er det siste. Uansett hvor mye jeg ser på anmeldelsen ser jeg ikke annet enn verkene som gjemmer seg bak. Ser ikke sola for skyene. For å si det sånn. For når man sier det sånn så har man allerede sagt det sånn så det ække no vits å si at det er sånn man har sagt det, og på samme måte er det med anmeldelsen. Det ække no vits å se på hva noen har sagt når det er så mye man har lyst til å si om det de har sagt allerede. Eller noe lignende.

Så hva gjør jeg istede?
Jeg ser på Frustrerte Fruer. Eller så. For nå som jeg endelig tenkte at jeg fortjente å slappe av litt ettersom jeg har vært så flink å jobba så mange dager i strekk (nesten en hel arbeidsuke) så var det bare to episoder igjen av hele sesongen. Og jeg har allerede sett én. Det vil si at jeg kun har igjen én. En krise i seg selv. For er det én ting som ikke finnes i Trondheim så er det en platekompaniet som er åpent på søndager. Det finnes knapt én platekompaniet. Så dermed sitter jeg her istedet med et kritiskblikk vendt mot fraværet av Frustrerte Fruer og venter på at sola skal trenge gjennom.

Golconda

Det tok bare et par dager før den nye paraplyen min ble slitt. Det er første gang jeg har sliti ut en paraply. Nå består den stort sett av stålpinner. Med andre ord har den mistet litt av paraplystatusen. I tillegg vrenger den seg når jeg er ute. Sånn som på film. Bare at dette er ikke film. Det er Trondheim. Og her blåser det. Også regner det. Samtidig.

Det fikk meg til å tenke på Magrittes paraply som har fint vær inni seg. Da tror man på en måte at det alltid er fint vær selv om det regner. Det er en god idé. Det er bare det at Magritte aldri hadde en så god idé. Hans idé var derimot mye dårligere. Så dårlig at jeg ikke vil gjengi den i annen form en stikkord. Det holder med to: Paraply, Vannglass. Det sier sitt. Den gode idéen er derimot en reproduksjon, eller en såkalt sampling av flere av Magrittes motiver. For visst var han glad i paraplyer, og visst var han glad i blå himmel med skyer, spessielt i blå himmel med skyer, men ikke akkurat samtidig. Skuffende i grunn.

Petrasgang proudly presents Punkt IV i statsbudsjettet

Mens jeg satt å saumfarte statsbudsjettet for 2009 stod det bare plutselig der. Jeg måtte se en gang til. Og enda en. Men det forsvant ikke. Altså måtte det stå der helt sikkert. Selv om jeg fremdeles ikke kan/kunne/vil få meg til å tro det. Det må være forkjølelsen. Uansett; Petrasgang proudly presents Punkt IV i statsbudsjettet under "Fullmakter til å pådra staten forpliktelser utover gitte bevilgninger" :

Dekning av forsikringstilfelle
Stortinget samtykker i at Kongen i 2009 kan inngå avtaler om forsikringsansvar i forbindelse med uten­landske utstillinger innenfor en samlet ramme for nytt og gammelt ansvar som ikke må overstige 4 000 mill. kroner.

Tidenes forsikringssvindel; ei lita ripe i Kronprinsesse Sonja malt av Andy Warhol, og Kongen kan stikke av med hele oljefondet. Det er ikke rart det ikke er lov å røre på utstillinger. "Ikke rør" er heretter min venn. Hadde "ikke rør" vært på Facebook hadde jeg spurt henne med en gang.

Og grunnen til at jeg saumfarte statsbudsjettet, noe som kanskje er like oppsiktsvekkende, minst, hører hjemme et annet sted til en annen tid. Men av mye mindre interresante grunner.

Å ha svin på skogen

Jeg har blitt sjuk. Mer er det ikke å si om den saken. Bortsett fra å være typisk, er det særdeles kjedelig siden det innebærer at jeg kun har 12 kvm (inkl bad) å boltre meg på. Men siden jeg er sjuk så boltrer jeg ikke så mye. Jeg sitter for det meste stille på kontorstolen min, og innser at jeg må skaffe meg en stol til. Også har jeg både lest om anmeldelser og anmeldelser til i morra. I tillegg har jeg nesten spist opp ei bøtte med honning, drukket masse sitronte og spist råmelktabletter til den store gullmedaljen. Istad gurgla jeg til og med litt rom. Jeg satser med andre ord på å være frisk til i morgen. Da er det mye annet enn å sitte stille på 12 kvm som står på programmet. Da skal det løpes og hoppes og jubles. Jeg vil ikke ha noen svin på skogen for å si det sånn.

det tjukke uleselige kapittelet i Trondheim by

Det er vanskelig å vinne i Lotto. Det sies at det er like vanskelig som å råke en bøtte, tilfeldig plassert på strekningen mellom Oslo og Trondheim, med en ball. Det er vanskelig. Det både sier seg selv, samtidig som jeg kan si det siden jeg vet alt om det nå. Det sier med andre ord ikke så rent lite. Men sammenlignet med det å reise med kollektivtransport fra Dragvoll og ned til Trondheimsentrum er det lett.

Kollektivtransporten i Trondheim sentrum er et kapittel for seg selv, som det heter. Det er et tjukt kapittel i en tjukk, ugjennomtrengelig bok du nesten må være Einstein for å pløye gjennom. Sånn som i dag. Det er søndag og jeg begynner på jobb klokka tre. Selv om bussen ikke bruker mer enn ti minutter, må jeg dra herfra kvart over to. De få av alle bussene som går bruker nemlig halvtimesruter. Det er en sirkel: Jeg er ikke Einstein, så jeg tror jeg må skaffe meg en sykkel. Men fordi alle sykler (eller kjører, noe som er utelukket for min del) er det nesten ikke for kollektivtransport her å regne.

Det er utvilsomt bedre med sykkel, men ikke opp bakkene. Når du endelig sitter på en buss er det ingen måte å få med seg hvor bussen er og hva som er neste stopp. Det er ingen skjermer, ingen bussjåfør som annonserer via mikrofon eller kart. Det er ikke en gang en busstabell. Derfor: Jeg tror jeg skal begynne å spille i Lotto, vinnerlykka er gedigen i forhold til å komme fram på rett tid til rett sted i Trondheim.