fotodoumentar: trekkfuglenes hemmelige liv

Tidligere da jeg skrev om trekkfuglene lovte jeg å legge ut bilde av en. Siden jeg anser meg selv som en kvinne av mitt ord (eller for, med? -mitt ord? Konjunksjonene er til å bli gal av. Hvertfall litt stressa. Hvis jeg fikk velge ville jeg valgt metaforene. Jeg er med andre ord både en kvinne av mitt ord, og en metaforkvinne. Metaforene er mye enklere. De samarbeider. Man vet til enhver tid hvor metaforene befinner seg. Stort sett hvertfall. Konjunksjonene derimot, de er overalt. De er så spredd at det er vanskelig å oppdage en og tenke; "Se det ja, FOR EN KONJUNKSJON!". Dessuten vet jeg ikke om det er riktig å bruke konjunksjoner i mitt tillfelle heller. Det kan godt tenkes det ikke er det. Når jeg tenker nærmere etter er jeg nærmest sikker på at det er noe annet. Men hva? Det aner jeg ikke. Norsk grammatikk og jeg har mye av det samme forholdet som konjunksjoner og jeg. Vi passer ikke sammen. Vi er ikke som hånd i handske. Eller fot i sko.)

Her kommer trekkfuglbildet:

Trekkfuglen er i midten. Det er en linærle. Men her fremstår den som en metafor for konjunksjonene. Liten og i midten av alt. Det er noe annet verdt å kommentere her også; bruk av mobilkamera. Det er første gang jeg publiserer et mobilkamerafoto på bloggen. Trolig den siste også, nå når jeg ser resultatet. En ivrig mobilfotograf vil jeg ikke skryte på meg at jeg er. Men til tross for det, et blinkskudd uten like. Mens jeg var i gang tok jeg dette også:
Det er den nye kjøkkenhåndsåpa vår. En ekte sunlight. Ennå er den litt truende og uvant. Det er som å tre litt for fort inn i de voksnes rekker. I dag skal vi forresten på visning på sognsvann. Så antageligvis forlater vi Anker. Det har vært et opplevelsesrikt halvår på boligfronten.

Tidenes prestasjonsangst

Også var det denna masteroppgaven da, som jeg absolutt ikke trodde jeg kom til å skrive, men som det ser ut til at jeg begynner på i år uansett. Jeg har kommet inn på master i medievitenskap, så noen tanker må man jo gjøre seg. For eksempel hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det er nå det skjer, jeg føler det på meg. Tidenes prestasjonsangst.

søndagsmorgen har gull i munn, blir fort full i munn

Søndagsmorgenen er den fineste stunden på hele uka. I dag regner det i tillegg, så da er det ekstra fint. Det hører liksom med til hele søndagsmorgenpakka. Søndagsmorgenen vil jeg karakterisere som en pusteluke. Søndagsmorgenpakka består av å gjøre ingenverdensting. Det er som å være liten igjen, og ha absolutt helt fri. Dette har jeg gjort hittill:
- Sitti på sengekanten å sett ut på regnet
- Lest i Norwegian Wood av Haruki Murakami (den er litt annerledes enn de andre bøkene hans)
- Sett litt mer ut av vinduet. Bonsaien og jeg liker at det regner. Vifta derimot er ikke like glad.
- Hørt Are og Odin på radio
- Tegnet. Først sykler, deretter mann på sykkel, og til sist sau. Det hele ble tilslutt et tidstypisk tour de france motiv.
- I tillegg har jeg kokt meg et egg
- Og nå skriver jeg blogg.
Spørsmålet blir hva jeg skal gjøre nå. Ulempen er at er at det er så mye å velge mellom på søndagsmorgenen at det alltid finnes en overhengende fare for at det blir hektisk istedenfor avslappende. Det er en felle det er fort gjort å gå i, men som jeg alikevel vil påstå jeg har kommet meg ganske greit unna denne morgenen. Nå er søndagsmorgenen imidlertidig snart slutt, og da skal jeg vaske opp. Noe jeg merker jeg gruer meg til, og dermed forsøker å unngå ved å finne opp påstander for å slippe unna. Blant annet at det er søndagsmorgen.

Om å montere en vifte, og hvor fint det kan være når man er ferdig

I går tok jeg det drastiske steget å gå til ankjøpelse av en vifte. Slik gikk det til step for step:
Klokken 09:00- Jeg våkner
Klokken 09:50- På vei til Claes Olson for å kjøpe vifte
Klokken 10:00- Claes Olson åpner
Klokken 10-01- Sammen med hundrevis andre viftetørste mennesker hiver jeg meg oppå den nyankomne haugen og håper på å trekke det lengste strået. Det oppstod raskt et dilemma om det lønnet seg å gå for kampanjevifta til 98 kr, eller den litt dyrere, og svarte til 249 kr. Jeg gikk for den litt dyrere, og svarte.
Klokken 10:25- Jeg er hjemme igjen. Gjør et første forsøk på å montere vifta. Alt går som smurt, frem til propellen skal på. Den skjebnevangre propellen.
Klokken 10: 30- Jeg spiser frokost mens jeg tenker over hvordan jeg skal få proppellen inn på viftestanga. Uten mat og drikke duger helten ikke tenker jeg. Det er med andre ord det nærmeste jeg kan komme å rope på Supermann in the real world.
Klokka 10:45- Etter å ha forsøkt alle mulige hjelpemidler, ringer jeg Clas Olson og gir de beskjed om at det er noe feil med vifta. De ber meg komme ned med den, så skal de se på den.
Klokka 10:55- Jeg oppdager utenfor Oslo City at jeg har foretatt den klassiske-gå-med-skjørtet-i-trusa. Men lar meg ikke hindre av det. Ingenting kan hindre meg nå tenker jeg, og føler meg sterk og ustoppelig.
Klokka 11:00- Jeg panikkløper bort til en av de som jobber på Clas Olson. Jeg er stressa i tilfelle den ikke virker, jeg må ha en ny og det ikker er igjen noen ny. Det er det verst tenkelige scenarioet. Men han som jobber på Clas Olson ser litt på vifta. Så trekker han av en gummiring på viftestanga. Den så jeg visst ikke sier jeg. Nå er det ingen sak lenger å få på proppellen viser han meg. Jeg føler meg ikke så stor og sterk lenger. Heller litt liten og dum.
Klokken 11: 40- Vindunderet er ferdigmonteret.

Nå står'n å maler bak meg, nesten som en katt. Vi forstår hverandre, vifta og jeg. Vi lever i en fullkommen harmoni. De mest nærliggende metaforene må være Ying og Yang. Det sier litt om hvor bra vi har det. Ovenfor er nok en bekreftelse på det enestående forholdet, fra photoshooten vi hadde i stad.

refleksjoner rundt Haruki Murakamis frie føljetonger, samt rundt jegperson og mat

I det siste har jeg lest en del bøker. Det er fint. Nå er jeg inne i sommerferieuka mi, og da kommer på en måte oppsamlinga av alt jeg ville ha lest i løpet av året. Akkurat nå holder jeg på med Sauejakten av Haruki Murakami. Den er bra. Før det lese jeg Dans, dans, dans av samme forfatter. Det besynderlige er imidlertidig at de to henger sammen, for det er ikke på en sånn åpen eller en mindre åpen-fri-oppfølger-måte. Nei det er på en slik måte at man nærmest har flaks dersom man leser Sauejakten først. Jeg hadde selvfølgelig uflaks, selv om jeg ikke vil kalle det akkurat det heller.

Poenget/greia/saken er at det ikke føles som samme jeg-person. Til tross for at han liker den samme type musikk, jobber i reklamebyrået han nevnte i Dans, dans, dans og anser seg selv som kun en middelmådig fyr -i likhet med i Dans, dans, dans så får jeg altså ikke følelsen av at det er samme jeg-person. Det er vanskelig å sette fingeren på det her og nå. Men det henger sammen med hvordan han var åpen for at drømmer betydde noe og den sjette sans i Dans, dans, dans. Mens han i sauejakten derimot syns det er merkelig bare det at han må jakte på en sau.

Men poenget er uansett at dette viser hvordan bøker kan kretse rundt de samme hendelsene uten å henge sammen. Dette syns jeg er bra. Noe annet jeg syns er bra er hvordan jeg-personen vektlegger detaljer i sin fortelling, og da særlig mat. Til og med det å steke pølser høres spennende ut når vår jeg-person gjør det: " Jeg tok noen pølser ut av kjøleskapet, brunet dem i en stekepanne og serverte til oss begge. Jeg spiste tre, hun to. Det blåste en kjølig bris inn av kjøkkenvinduet."

trekkfuglenes hemmelige liv

I det siste har jeg tenkt mye på trekkfuglen. Ikke slik å forstå at det er det eneste jeg har tenkt på. Det har ikke gått så langt at det har blitt en obsession, som jeg konstant går å ruger (pun intended) på. Men det har krysset tankene mine nå og da. For eksempel når jeg har vært ute, og det har kommet en linærle forbi har jeg tenkt litt på hvor i verden den har vært, hvor gammel den er, litt om tid. Slike ting. Alt dette kunne jeg selvsagt ha funnet svar på i går. Det er snakk om selve fasiten: Dokumentaren Trekkfuglenes hemmelige liv gikk på rikskanalen. Men selv om Jørn Hurum endelig har funnet sitt manglende mellomledd, vil ikke det automatisk si at jeg har funnet mitt. Vi har TV og 40 kanaler, men ingen kabel. Det sier seg selv at det blir vanskelig å se en dokumentar om trekkfugler med det utgangspunktet. Dermed må jeg tilegne meg kunnskapen om trekkfuglen på egenhånd.

Det starter i oppoverbakke: når jeg googler på trekkfugl får jeg opp ingen ringere enn Marit Boine. Jeg befinner meg i feil ende av språket. Jeg befinner meg i metaforenens dunkle mellomland, mens der jeg vil være er i språkets mest konkrete, bokstavelige betydning. Jeg vil være blandt trekkfuglene, mens nå er jeg blant trekkfuglene.

Etter litt om og men finner jeg ut dette:

1. en trekkfugl danner en motsetning til en standfugl
2. det er mulig å gå fra å være trekkfugl til å bli standfugl, det er med andre ord ikke en låst skjebne. Slik det er å være menneske. Du kan ikke gå fra å være menneske til å bli hund.
   
3. gjøken er en trekkfugl
4. den pleier å dra helt til Afrika.
   
5. det gjør også linerlen, låvesvalen og tårnseileren.
6. Tjelden derimot drar bare til Nederland.
7. fuglene har et indre kompass, de kan finne igjen samme tre år etter år, selv om de flyr tusenvis av kilometer i mellomtiden. Personlig sliter jeg bare jeg skal fra sentrum til grünerløkka en lørdagskveld.

Etterhvert skal jeg legge ut et bilde av en trekkfugl. Jeg må bare finne en først.